Lærernes kommunestyre?

Tirsdag 23. mars var det De Unges Kommunestyre (DUK) i Asker rådhus. Et flott tiltak og en fin tradisjon i Asker. Her får de unge oppleve demokrati i praksis, og disponere en pott på kr. 300.000 bevilget av "De Voksnes Kommunestyre". Et manifest mot mobbing ble også vedtatt. Jeg har hatt gleden av å følge DUK ved et par anledninger, og er stolt av de unge representantene for Asker-samfunnet. Det er likevel grunn til å stille spørsmålet om ikke møtet like gjerne kunne kalles "Lærernes Kommunestyre".

Lærere, rektorer og studieinspektører har riktignok ikke stemmerett eller talerett i kommunestyresalen når DUK er samlet, men det finnes mange andre måter de voksne kan gjøre seg gjeldende på. Basert på de erfaringene jeg selv har gjort meg, ved å følge møtene og ved å samtale med både elever og representanter for Asker kommunes administrasjon, er det grunn til å tro at det er ulikheter fra sone til sone når det gjelder hvordan de voksne ved skolene oppfatter egen rolle og forsøker å påvirke. Hvilken betydning dette har for hvilke vedtak som til slutt blir fattet i De Unges Kommunestyre kan vanskelig dokumenteres, jeg vil derfor si det slik: Jeg er sikker på at mye av det som blir presentert og formidlet i De Unges kommunestyre ikke nødvendigvis har kommet fra de unge selv.

Dette sier jeg naturligvis ikke fordi jeg undervurderer de unge representantene. De er nemlig utrolig flinke. Alle kommunens syv soner hadde fine forslag til hva de 300.000 kronene skulle gå til, og disse fikk representantene i DUK anledning til å profilere både fra talerstolen og på forskjellige stands som var satt opp i vestibylen i rådhuset. Engasjementet var stort i debatten, og det ble jobbet godt både med å etablere uformelle kontakter for å lobbe inn forslagene og på gruppemøter for de ulike sonene. Mange av de "ekte" folkevalgte i Asker har definitivt noe å lære både når det gjelder forberedelser, retorikk og presentasjonsteknikk.

Likevel er det altså slik at jeg sitter med en følelse av at mange av de voksne ved skolene blander seg inn mer enn ønskelig og i strid med intensjonene bak De Unges Kommunestyre. Dette får jeg også bekreftet når jeg snakker med de unge selv og med representanter for rådmannen i Asker. Flere ganger har vi opplevd at de voksne deltar aktivt for å påvirke i gruppemøter som blir avholdt underveis, og ved et par anledninger har det sågar vært nødvendig å "jage vekk" overivrige rektorer, studieinspektører og lærere... Jeg vet at mange av de voksne ved skolene også deltar svært aktivt på sonemøter som avholdes som en del av forberedelsene til De Unges Kommunestyre. På disse sonemøtene diskuteres det hvilke forslag som skal fremmes, og da er det naturligvis vktig at de unge føler at det virkelig er deres forslag som fremmes og frontes.

Poenget er selvfølgelig at DUK er et ganske gedigent prosjekt om demokrati i praksis. De unge får anledning til å disponere ekte penger innenfor en gitt ramme, og må derfor prioritere mellom ulike formål og tiltak i som kan komme barn og unge i Asker til gode. Et poeng er altså at pengene skal gå til tiltak i Asker. I Asker satser vi på barn og unge, men vi får også stadig høre at det trengs flere aktivitetstilbud som koster penger i form av tilrettelegging, enkle anlegg og installasjoner. Derfor er det flott at de unge selv kan bestemme hva som skal prioriteres. Som det så treffende ble uttrykt i form av et slagord: "Penger er det vi trenger".

Da blir det helt feil at Landøyasonen denne gangen hadde med seg forslag om at hele potten på kr. 300.000 skulle gå til SOS Barnebyer for å hjelpe jordskjelvofre på Haiti. Sterke bilder fra den jordskjelvrammede øya, ledsaget av låten "We are the world", gjorde et sterkt inntrykk på alle og gjorde det naturligvis vanskelig å argumentere mot at alle pengene skulle gå til dette formålet. Alle de som hadde jobbet lenge og grundig med prosjektene som de skulle legge frem i kommunestyresalen, må ha lurt på om det var noen vits dersom alle pengene uansett ville bli sendt til Haiti.

Forslaget fra Landøyasonen oset av politisk korrekthet, og det ble argumentert med at vi i Asker har "alt" og at det måtte være bedre å sende pengene til noen som virkelig trenger det. Det kan jo i og for seg være et poeng, men dette argumentet gjelder jo hver eneste dag hvert eneste år. Eller sagt på en annen måte: Hvis dette er tilnærmingen - hva skal vi da med DUK? Det hadde kanskje vært bedre at kommunestyret bevilget et tilsvarende beløp over det ordinære budsjettet til internasjonalt hjelpearbeid, i stedet for å la de unge i Asker prioritere tiltak innenfor en bevilget ramme? Det er forøvrig ikke lenge siden formannskapet i Asker besluttet å sende kr. 50.000 til Haiti.

Heldigvis hadde mange av de unge i salen fått med seg hva som er poenget med DUK. Flere gikk på talerstolen og minnet om at pengene jo var ment å gå til tiltak i Asker. Modig gjort. Landøyasonen forstod også etterhvert at dette ikke var måten å gjøre det på, og etter en pause ble det levert inn et justert forslag der summen var halvert. Heller ikke dette nådde opp i voteringen. Resultatet ble at De Unges Kommunestyre til slutt enstemmig besluttet å sende restpotten på 30.000 kroner til Haiti.

I De Unges Kommunestyre ble det også vedtatt et manifest mot mobbing. Også dette manifestet understreker og bekrefter poenget mitt: En arbeidsgruppe bestående av en elev fra henholdsvis barne-, ungdoms og videregående skole, samt fire voksne, hadde jobbet med dette siden DUK hadde temamøte 1. desember. Jeg spør meg selv: Hva gjør fire voksne i en slik arbeidsgruppe? De voksne utgjør med dette altså et flertall. Poenget ble ytterligere understreket da en av de unge representantene gikk på talerstolen og kritiserte at manifestet var skrevet i et vanskelig språk. Hun foreslo å bytte ut uttrykket "psykososialt miljø" med noe mer forståelig. Klarere kan det kanskje ikke sies: At dette egentlig er de voksnes manifest, forankret gjennom De Unges Kommunestyre. Ikke desto mindre er manifestet viktig, men det aller viktigste er hvordan kommunen og de enkelte skolene jobber aktivt mot mobbing. I Asker er det nulltoleranse mot mobbing, og nå må vi gå fra ord til handling.